28 Okt 2016, 20:06
Anmeldelsen fra Morgenbladet, som er skrevet av Knut Schreiner, var meget positiv. Schreiner skriver:
DeLillos har aldri vært bedre. Eller, de har vært mer relevante. Men det er bare det samme som å si at de har vært yngre. Alle store band hadde en tid der de befant seg i midten av populærkulturen. For deLillos’ del var dette antagelig i 1989, da de ga ut dobbeltalbumet Hjernen er alene. Siden den gang har de hatt sine fans og er blitt eldre, mens samfunnet har endret seg, og vi har fått internett og mobiltelefoner.
Det er ikke lett å bli gammel i rocken, en sjanger som skal by på autentiske følelser – sånne følelser som bare unge folk har og eldre rockere etterligner. DeLillos løser dette ved å synge ut femtiåringens blues: Krisene som kommer når man er nærmere slutten enn begynnelsen, foreldre-barn-relasjoner, en samfunnsutvikling som ikke lenger går din vei. De har noe på hjertet på sitt nye album, og måten de sier det på, er skarp og genuin.
DeLillos har alltid vært melankolske, men Peiling på seiling er nærmere det såre enn det muntre. Og de er fortsatt drevet av en lengsel mot det Norge de vokste opp i – et samfunn som fremstilles varmere, sunnere, mindre egoistisk og mer variert enn dagens.
Midtlivskriserock. Det sparker i gang med Lars Beckstrøms «Jesusmannen», en kul kraftpop-låt i XTC-land, som vitner om at deLillos har mange plater fra 1978–82 med tynne slips på omslaget. Hvor ble det av alle eksentrikerne? Alle originalene? De som sto på torget eller rekte gatelangs og sa så mange rare ting, som festet seg i barnesinnene? Teksten er morsom, men kjapt settes tonen for resten av albumet: Ta meg med dit der de bor. Jeg vil treffe dem igjen.
Det er tittellåta som fester grepet og holder deg gjennom hele albumet. «Peiling på seiling» er ikke en koselig sommerlåt, men gir assosiasjoner til John Lennons primalskrikterapi-inspirerte Plastic Ono Band. Det handler om midtlivskrisen, et komisk tema, men her er det en sint bitterhet i bunn når låta bankes inn. Vi lever i en tid der kreativitet og inspirasjon er ordene som brukes om vårt daglige forbruk og livsstil. Men det hjelper ikke med «smoothie-maskin» eller «tusen bilder på macen din», når man innser at det er for sent å gjøre noe virkelig stort, en jordomseiling. Det store eventyret er avlyst, det er avskjed med en gammel drøm.
I «Bjørg Johansen» møter vi en kvinneskikkelse som forsvant – den trygge og snille nabodamen med litt tak i, som alltid hadde tid til å hjelpe og aldri satte seg selv først. Hadde de bare hatt henne nå, til å ta barna og rydde litt, for å hjelpe mot de voksnes dårlige samvittighet. Det er hverdagsrock med countrysmak à la The Kinks, og låter som Abbey Road. To og et halvt minutt. Fantastisk!
Det store eventyret er avlyst, det er avskjed med en gammel drøm.
Fort gjort. Peiling på seiling er en rå plate. Lydbildet er varmt, og det er godt skrevet, sunget og spilt, men arrangementene er slanke, og bildene i tekstene ofte ubehagelige. Flere steder høres det ut som en hjelpeløs kar som driver rundt på den åpne sjøen og roper inn i tåka: Ta meg med dit! En gammel drø-ø-øm! Sei-ei-ling! Bjørg Johansen!
I presseskrivet forteller Lars Lillo-Stenberg om hvordan albumet fikk sin fødsel på en lang flytur fra Oslo til Kirkenes, da han satt med datamaskinen full av små ideer han hadde spilt inn.
«Jeg fikk et innfall om å begynne å sette sammen disse bitene. Jeg klarte å gi alt en slags rekkefølge og gjorde det ganske fort. Da jeg begynte å skrive tekster, hadde jeg den første klar på ti minutter, og da jeg landet, hadde jeg skrevet fem eller seks tekster. Jeg ble ganske ivrig, nesten litt besatt […] Det gikk fra nullpunkt til full plate på veldig kort tid», sier han.
Det låter intuitivt også. Særlig på de nakne og pussige sololåtene som balanserer mot platens velsnekrede bandlåter, som «Graham Nash».
Hele mitt liv, jeg tenkte på,
om jeg en dag skulle få
lov til å synge med Graham Nash
Men det er ikke alt man kan få gjort
La la la
Det kan være enda et uttrykk for tapt drøm. Eller refleksjon rundt ønsket om å komme nærmere musikken, som alle unge musikkfans har som utgangspunkt. Med alderen forsvinner denne horisonten av helter og rock-fantasier, og mening og retning må omformuleres.
Gater uten barn. Sangen som vil få fram tårer hos de fleste, er balladen «Det kalde vannet». Et traumatisk øyeblikk mellom to søsken i barndommen, blir et rom inni dem resten av livet, forårsaket av en drita full mor som «ikke orket mer». Det er evnen til å synge troverdig om livsløp, til tonene av klassisk pop-rock, som gjør deLillos ekstra sterke i 2016.
«Aldri epleslang», med det uhyggelige motivet «Ingen barn er ute i gaten», var for trist til å bli en stor sommerhit, men så fin at den ble en liten sommerhit likevel. Den kritiserer den moderne oppveksten foran en skjerm. Alt dette er velkjente tema fra avisenes kronikker og helgeintervjuer. Men her sies det i låter, i enkle ord og treffende bilder. Det er et verdifullt bidrag.
Det har vært mye siden millenniumskiftet: deLillos ’85, konserter i Operaen, konsertserie med alle platene fremført i sin helhet live, et hjerteinfarkt. Mindre oppmerksomhet har det vært om de gode platene de har laget. Det var særlig med gjenforeningen av den klassiske line up-en med Øystein Paasche på trommer, og med platen Rett og slett livet fra 2014, at deLillos viste tegn til en ny gull-fase.
Mye er som det alltid har vært. Men helhetsinntrykket er en mørkere plate denne gangen, som er mer gjennomarbeidet, med en oppbygning som setter et emosjonelt avtrykk. En gnist er tilbake i bandet.
Noe av appellen er at det nettopp er et band, med tydelige enkeltmusikere og inngrodd samspill. De har sin egen måte å svinge på, sin egen vokal-blend, og noe av det beste gitarspillet i norsk rock. De har peiling på musikk, det er classic rock nå. Får man ikke med seg tekstene, så låter det like fint som Teenage Fanclub eller Tom Petty, av og til The Beatles. Noe av æren bør nok krediteres produsent Martin Horntveth.
I dag starter ikke unge folk band lenger når de skal lage popmusikk. De blir produsenter. I siste halvdel av det 20. århundret var bandet formatet for populærmusikken, på samme måte som orkesteret hadde vært det på begynnelsen av århundret. I norsk musikkhistorie vil deLillos stå igjen som det ypperste eksemplet.
Vi som har vokst opp med dem og lever med dem i dag, får glede oss over at de fortsatt kan lage album så gode som Peiling på seiling.