Peiling På Seiling

Jeg har ikke kjøpt plata ennå.
Artig cover, men hvordan er låtene?
Hvem gir gjennomgang, terningkast osv savner det!

Nå er det vel 28 oktober som er release for albumet er det ikke ?

Nå må dere lese ordentlig, karer! 4. november kommer det en ny single fra albumet. Det er tittellåten. 7" vinyl.
Denne vinylen har selvsagt et annet cover enn albumet.
Selve albumet kommer i slutten av oktober, på cd og i to vinylutgaver.

Anmeldelse i Dagsavisen
Terningkast 5.
"30 år etter utgivelsen av «Suser avgårde» sitter Lars Lillo-Stenberg igjen i seilbåt på omslaget av et nytt album med deLillos. For en lang, rar seiltur det har vært"

Ang coveret til den nye skiva er det vel forresten sikkert flere enn meg som ser parallellen til Beach Boys "Surfin' USA"?

Anmeldelse i Dagsavisen
Terningkast 5.
"30 år etter utgivelsen av «Suser avgårde» sitter Lars Lillo-Stenberg igjen i seilbåt på omslaget av et nytt album med deLillos. For en lang, rar seiltur det har vært"

Tack - alltid gott att läsa anmeldelser. Ännu ett kapitel på den långa resan.
Om några dagar ramlar den in i min postlåda är det tänkt.

Dagsavisen pleier å ha et godt øye til deLillos. Mye kan sies om denne avisens politiske slagside, men Geir Rakvaag har peiling på god musikk!

Finn Bjelke / NRK / Herreavdelingen er rimelig fornøyd med skiva. noe han har sagt flere ganger på bla Instagram.

ER også anmeldt i dagens Morgenbladet, men har kun sett på den elektronisk. Ligger ikke ute på siden og jeg har ikke fått avisa enda..

http://www.itromso.no/feedback/anmeldelser/2016/10/27/Jubileum-schmubileum-13705959.ece

Intervju på Nrk.no

https://www.nrk.no/kultur/lars-lillo-stenberg-etter-hjerteinfarktet-1.13199801

Yes yes yes!
Där låg den på golvet redan i går när jag kom hem. Raskt fixat!
Lyssnade en gång i natt.

Jeg klarte ikke å vente til i morgen. Sitter og lytter på Spotify nå...

Jeg klarte ikke å vente til i morgen. Sitter og lytter på Spotify nå...

Anmeldelsen fra Morgenbladet, som er skrevet av Knut Schreiner, var meget positiv. Schreiner skriver:

DeLillos har aldri vært bedre. Eller, de har vært mer relevante. Men det er bare det samme som å si at de har vært yngre. Alle store band hadde en tid der de befant seg i midten av populærkulturen. For deLillos’ del var dette antagelig i 1989, da de ga ut dobbeltalbumet Hjernen er alene. Siden den gang har de hatt sine fans og er blitt eldre, mens samfunnet har endret seg, og vi har fått internett og mobiltelefoner.

Det er ikke lett å bli gammel i rocken, en sjanger som skal by på autentiske følelser – sånne følelser som bare unge folk har og eldre rockere etterligner. DeLillos løser dette ved å synge ut femtiåringens blues: Krisene som kommer når man er nærmere slutten enn begynnelsen, foreldre-barn-relasjoner, en samfunnsutvikling som ikke lenger går din vei. De har noe på hjertet på sitt nye album, og måten de sier det på, er skarp og genuin.

DeLillos har alltid vært melankolske, men Peiling på seiling er nærmere det såre enn det muntre. Og de er fortsatt drevet av en lengsel mot det Norge de vokste opp i – et samfunn som fremstilles varmere, sunnere, mindre egoistisk og mer variert enn dagens.


Midtlivskriserock. Det sparker i gang med Lars Beckstrøms «Jesusmannen», en kul kraftpop-låt i XTC-land, som vitner om at deLillos har mange plater fra 1978–82 med tynne slips på omslaget. Hvor ble det av alle eksentrikerne? Alle originalene? De som sto på torget eller rekte gatelangs og sa så mange rare ting, som festet seg i barnesinnene? Teksten er morsom, men kjapt settes tonen for resten av albumet: Ta meg med dit der de bor. Jeg vil treffe dem igjen.

Det er tittellåta som fester grepet og holder deg gjennom hele albumet. «Peiling på seiling» er ikke en koselig sommerlåt, men gir assosiasjoner til John Lennons primalskrikterapi-inspirerte Plastic Ono Band. Det handler om midtlivskrisen, et komisk tema, men her er det en sint bitterhet i bunn når låta bankes inn. Vi lever i en tid der kreativitet og inspirasjon er ordene som brukes om vårt daglige forbruk og livsstil. Men det hjelper ikke med «smoothie-maskin» eller «tusen bilder på macen din», når man innser at det er for sent å gjøre noe virkelig stort, en jordomseiling. Det store eventyret er avlyst, det er avskjed med en gammel drøm.

I «Bjørg Johansen» møter vi en kvinneskikkelse som forsvant – den trygge og snille nabodamen med litt tak i, som alltid hadde tid til å hjelpe og aldri satte seg selv først. Hadde de bare hatt henne nå, til å ta barna og rydde litt, for å hjelpe mot de voksnes dårlige samvittighet. Det er hverdagsrock med countrysmak à la The Kinks, og låter som Abbey Road. To og et halvt minutt. Fantastisk!



Det store eventyret er avlyst, det er avskjed med en gammel drøm.
Fort gjort. Peiling på seiling er en rå plate. Lydbildet er varmt, og det er godt skrevet, sunget og spilt, men arrangementene er slanke, og bildene i tekstene ofte ubehagelige. Flere steder høres det ut som en hjelpeløs kar som driver rundt på den åpne sjøen og roper inn i tåka: Ta meg med dit! En gammel drø-ø-øm! Sei-ei-ling! Bjørg Johansen!

I presseskrivet forteller Lars Lillo-Stenberg om hvordan albumet fikk sin fødsel på en lang flytur fra Oslo til Kirkenes, da han satt med datamaskinen full av små ideer han hadde spilt inn.

«Jeg fikk et innfall om å begynne å sette sammen disse bitene. Jeg klarte å gi alt en slags rekkefølge og gjorde det ganske fort. Da jeg begynte å skrive tekster, hadde jeg den første klar på ti minutter, og da jeg landet, hadde jeg skrevet fem eller seks tekster. Jeg ble ganske ivrig, nesten litt besatt […] Det gikk fra nullpunkt til full plate på veldig kort tid», sier han.

Det låter intuitivt også. Særlig på de nakne og pussige sololåtene som balanserer mot platens velsnekrede bandlåter, som «Graham Nash».



Hele mitt liv, jeg tenkte på,

om jeg en dag skulle få

lov til å synge med Graham Nash

Men det er ikke alt man kan få gjort

La la la



Det kan være enda et uttrykk for tapt drøm. Eller refleksjon rundt ønsket om å komme nærmere musikken, som alle unge musikkfans har som utgangspunkt. Med alderen forsvinner denne horisonten av helter og rock-fantasier, og mening og retning må omformuleres.



Gater uten barn. Sangen som vil få fram tårer hos de fleste, er balladen «Det kalde vannet». Et traumatisk øyeblikk mellom to søsken i barndommen, blir et rom inni dem resten av livet, forårsaket av en drita full mor som «ikke orket mer». Det er evnen til å synge troverdig om livsløp, til tonene av klassisk pop-rock, som gjør deLillos ekstra sterke i 2016.

«Aldri epleslang», med det uhyggelige motivet «Ingen barn er ute i gaten», var for trist til å bli en stor sommerhit, men så fin at den ble en liten sommerhit likevel. Den kritiserer den moderne oppveksten foran en skjerm. Alt dette er velkjente tema fra avisenes kronikker og helgeintervjuer. Men her sies det i låter, i enkle ord og treffende bilder. Det er et verdifullt bidrag.

Det har vært mye siden millenniumskiftet: deLillos ’85, konserter i Operaen, konsertserie med alle platene fremført i sin helhet live, et hjerteinfarkt. Mindre oppmerksomhet har det vært om de gode platene de har laget. Det var særlig med gjenforeningen av den klassiske line up-en med Øystein Paasche på trommer, og med platen Rett og slett livet fra 2014, at deLillos viste tegn til en ny gull-fase.

Mye er som det alltid har vært. Men helhetsinntrykket er en mørkere plate denne gangen, som er mer gjennomarbeidet, med en oppbygning som setter et emosjonelt avtrykk. En gnist er tilbake i bandet.

Noe av appellen er at det nettopp er et band, med tydelige enkeltmusikere og inngrodd samspill. De har sin egen måte å svinge på, sin egen vokal-blend, og noe av det beste gitarspillet i norsk rock. De har peiling på musikk, det er classic rock nå. Får man ikke med seg tekstene, så låter det like fint som Teenage Fanclub eller Tom Petty, av og til The Beatles. Noe av æren bør nok krediteres produsent Martin Horntveth.

I dag starter ikke unge folk band lenger når de skal lage popmusikk. De blir produsenter. I siste halvdel av det 20. århundret var bandet formatet for populærmusikken, på samme måte som orkesteret hadde vært det på begynnelsen av århundret. I norsk musikkhistorie vil deLillos stå igjen som det ypperste eksemplet.

Vi som har vokst opp med dem og lever med dem i dag, får glede oss over at de fortsatt kan lage album så gode som Peiling på seiling.

Puh! Fantastisk av Knut Schreiner - nok en mann med integritet. Han skriver så godt at jeg fort innser hvorfor jeg ikke ble journalist!
En fantastisk god anmeldelse som gir deg stort sug etter å høre på albumet! Takk for denne, "hfirr"!

Her er Øystein Sunde som fremfører sin låt Peiling på seiling

... og wikipedia-info om (deLillos)-albumet.

Første forumspost fra meg.
Jeg har hørt på denne to ganger nå,og "heldigvis" satt den ikke sånn instant. Tittelkuttet gjorde jo det da,men det hører jeg at er en låt jeg kommer til å glede meg til å høre når jeg ikke hører den. Får litt samme følelsen jeg hadde når jeg hørte på Vi Er På Vei plata. Den satt heller ikke sånn helt med en gang,men nå er det en plate jeg må høre minst tre ganger i uken fortsatt. Det hender flere ganger i uken at jeg sitter i bilen,eller på jobb,og gleder meg til å komme hjem å høre Tapeteser Meg I Gangen f.eks. Sånn tror jeg det kommer til å bli med flere på denne nye også,bare jeg får snurret den noen ganger til.

Mitt førsteinntrykk av platen er godt som sagt så sitter ikke alt med engang og det er ett kvalitetstegn. Slik var det definitivt med Hjernen er alene også , man ser hvilken klassiker det ble . Jeg trenger nok litt tid å fordøye det nye albumet skikkelig.
Skjer forresten en del på Facebook gruppen til deLillos så de som ikke er på facebook enda har egentlig endelig en god grunn.

Det er med kunst at noe treffer en og andre ting ikke.
Kanskje er det deLillos som har utvikla forandra seg for mye, kanskje er det jeg som står fast i 1990-modus

Det er med kunst at noe treffer en og andre ting ikke.
Kanskje er det deLillos som har utvikla forandra seg for mye, kanskje er det jeg som står fast i 1990-modus

Hva tenker du på, Asmund? Liker du ikke den nye skiva?
Enig med Brumm at den trenger noen gangers gjennomlytting. Det er som han skriver oftest et tegn på kvalitet.
Gjør deg selv tjenesten og lytt noen ganger til. Her er det mye gull. Ikke uten grunn at anmelderne har gitt dette albumet skryt.