09 Apr 2013, 19:10
Hei, og takk for sist!
Noe av det jeg skriver nå vil være litt flåsete. Jeg er så påståelig! Jeg skriver i affekt. Det er for mange floskler (jeg hører stemmen til min gamle norsklærer). Noe setter jeg på spissen, for eksempel når jeg nå skriver at førpremieren var en stor skuffelse. Mine forventninger til stykket var så høye – så det kan ha noe med det å gjøre. Jeg hadde gledet meg i mange måneder. Jeg er på ingen måte en kunstkritiker, og jeg har ingen formell kompetanse i å skulle vurdere teater. Som liten gutt var jeg aktiv i amatørteater, og jeg gikk senere på dramalinje på videregående, deretter gikk jeg på Romerike Folkehøgskole. Jeg kom ikke inn på Teaterhøgskolen i Oslo, og jeg takket nei til en plass på teaterlinja i Trøndelag. For jeg må være her, for her er mye som skjer, som ikke skjeeeeeeer deeeer. Jeg ville i stedet bli atferdsanalytiker – ikke skuespiller. Jeg var i tillegg ganske dårlig på scenen.
Jeg synes at førpremieren var litt rotete, usammenhengende, og den bar preg av litt for mye armer og bein – hvis dere skjønner hva jeg mener. Dessuten var showet for langt, de kunne klart seg med halvparten. Replikkvekslingene manglet tempo, og timingen var for dårlig. Det er mulig jeg overdriver kritikken min, at jeg bare lar meg rive med av at jeg tenker tilbake, og får satt ord på følelsene mine. Nå ble jeg usikker. Jeg prøver å skrive litt til, og så se hvor det bærer. Skuespillerne kunne ikke synge bra, kunne de det? Bortsett fra Torbjørn Harr. Han var ganske god. Det er helt ok hvis skuespillere ikke kan synge rent og pent, men da må de i hvert fall ikke prøve på å synge pent. Da får de heller få frem det ekte i stemmene sine, det grove, det sære etc. En annen sak; Hva var poenget med dette prosjektet - egentlig? Det spørsmålet stilte jeg meg selv i pausen. Hva ville skuespillerne for noe? Jeg diskuterte det med flere andre også - tilfeldige publikummere - og de var av samme oppfatning. Jeg hadde problemer med å se en rød tråd. Det trenger ikke alltid være en rød tråd, men noen holdepunkter, en viss utvikling og et driv burde det vært, men det var det altså ikke på førpremieren. Hvor var nerven som vi alltid hører i låtene? Hadde regissøren tatt for lett på dette? Skuespillerne og regissøren burde satt seg bedre inn i tekstene, kanskje, ikke bare være opptatt av å finne tekstlinjer som kunne passe sammen og så få dem sagt i en bestemt, men likevel så tilfeldig rekkefølge. Det var så lite som skulle til for å få det til å bli ordentlig bra. Tekstene ble behandlet noe overfladisk, altså. Jeg hørte replikkene, og at de sang, men det var det. Skuespillerne ble avløst av at bandet tok styringen og gjorde det de kunne. I de tilfellene gnistret forestillingen, men det veiet ikke opp for alt det andre. ”Mine peanøtter” med Gisken Armand var riktignok et høydepunkt.
Kjærlighet, døden, angsten, bruddet, livet, alt det som Lars har konkretisert, klart å bryte ned til håndterlige bestanddeler, hvorfor kom ikke det ordentlig frem? Hvorfor satt jeg bare og så for meg hvordan Ole Anders Tandberg hadde sittet på kontroret sitt med hundrevis av deLillos-tekster foran seg, og tilfeldig plukket ut de setningene som han hadde oppdaget passet sammen? Satt på spissen: Skuespiller 1 sier: "Hei, kommer du"? Skuespiller 2 svarer: "Ja, neste sommer!". Det kjentes bare kleint ut. Det ble for kunstig og kulørt.
Da jeg var på Nationaltheatret på lørdag hadde de satt opp en annen forestilling enn den jeg så på førpremieren, men den bar samme navn, og de samme aktørene stod på scenen. Regissøren hadde gjennomført flere grep (både den sceniske og den litterære dramaturgien var forandret på), de hadde fått opp tempoet, flyten, og de har kuttet vekk en del, og det var viktig. Jeg ser for meg det oppvaskmøtet som må ha funnet sted etter førpremierene. På førpremieren åpnet de med ”Blir det noe fest”. Det var en dårlig start, og så gikk det egentlig litt nedover etter det. Likevel fikk de stående applaus. Den applausen var nok bare til deLillos. I går startet de vel med ”Livet er en liten dings” (?) og da var stemningen satt. Fra da av gikk det bare oppover. En teateropplevelse helt utenom det vanlige! Skuespillerne var i toppform, de lekte med replikkene sine, og energien var som den burde være. Replikkene var kjappe. Timingen var nå mye bedre. De var morsomme, på kanten til å være fjollete, men de lå godt innenfor. Nå var det ikke bare armer og bein. Nå hadde de historier å fortelle! Og temaene kom veldig godt frem. Og de fortalte dem på en fin måte. Jeg glemte flere ganger at dette var deLillos-tekster. Jeg klarte å leve meg inn. Flere av tekstene fikk en annen mening enn de jeg selv hadde konstruert. Jeg kan nå høre ”Suser avgårde” og få andre assosiasjoner enn det jeg hadde tidligere. Det er kult! At ”Mor” ble sunget på Nationaltheatrets hovedscene var en spesiell opplevelse, både for oss og helt sikkert for Lars. Nå er forestillingen skikkelig bra.
Jeg har lest noen anmeldelser der det sies at stykket er for langt. For oss fansen er jo stykket for kort. Men jeg tror de bør gjøre stykket kortere likevel. To timer er for langt med akkurat dette stykket, vil mange mene. Og dette varte i over to timer og tretti minutter. Det sies at stykket har vært seks timer langt en gang, så det er nok ikke lett for dem å kutte ytterligere. Men for all del, ikke kutt for min del, for jeg synes forestillingen er topp. Men hva med billettsalget?
Beste hilsen,
Dag G. Sørheim
It will go fast and it will go nice