Hehe:-) Vet ikke hvor mye det er å glede seg til, da jeg dessverre lider av det velkjente huskeglemme-syndromet (helt uten innblanding fra kong alkohol). Men jeg skal prøve å legge hodet i bløt.
For en kar som er oppvokst på østlandet, nærmere bestemt Hokksund, så er det litt flaut å innrømme at jeg før 2012 ikke hadde vært på Kjerringvikfestivalen, til tross for at jeg har planlagt dette hver sommer siden jeg ble gammel nok til å bestemme over mitt eget liv. Men nå skulle jeg endelig få oppleve deLillos på Kjerringvik, og for en konsert det ble! Hjemturen til Hamar etter konserten ble ekstra behagelig etter en slik konsert, og det var for meg den perfekte siste sommerferiedag. Gleder meg allerede masse til neste sommer!
Etter en litt forsinket start fra bandet, pga noen tekniske problemer med Lars Lillos akustiske gitar, startet gutta med sin nye sommerlåt, skrevet av en av Norges kuleste 82-åringer. Det var tydelig at det for anledningen veldig unge publikumet, ennå ikke hadde oppdaget denne perlen av en låt. Men de kommende låtene hadde de for alvor oppdaget, hvor publikum sang med på
Neste Sommer og
Smak av honning, før Lars Lillo introduserte det han omtalte som
en sommerlåt skrevet vinteren 1984. På dette tidspunktet var jeg overbevist om at jeg ikke trengte å notere fortsettelsen på setlisten, da jeg hadde litt i overkant tillit til min egen hukommelse. Neste gang tar jeg med meg penn og papir!
Etter at publikum hadde fått testet sine sangstemmer for alvor i innledningen, med klassikere på rekke og rad, tok Lars Lillo & co publikum ned med en fantastisk live-versjon av
Fullstendig oppslukt av frykt. Det finnes ikke mange menn i verden som gir meg en tåre i øyekroken, men Lars Lillo-Stenberg har denne evnen. Spesielt med
Fullstendig oppslukt av frykt. Hans frykt for å synge
fullstendig oppslukt av frukt, var ikke reell denne gangen. Et magisk øyeblikk, til tross for de unge jentene bak meg som prøvde å ødelegge opplevelsen så godt de kunne. De kommer neppe videre fra audition for neste utgave av Idol.
Siden huskeglemme-syndromet slo inn allerede etter åpningslåten, er jeg litt usikker på rekkefølgen, men publikum ble ihvertfall servert Kjerringvik-låten
Livet er en liten dings. Alltid artig å høre denne live, og spesielt når den spilles en liten svømmetur fra plassen den ble skrevet. Ikke lenge etterpå sang Lars Lillo om det å bli tapetsert i veggen, og for en fantastisk live-låt dette er! Fra første gang jeg hørte den har jeg gledet meg som en unge til å høre denne live, og det skuffet ikke. Videre fortsatte bandet med en ny trist låt, men som ikke høres trist ut (i likhet med de fleste triste deLillos-låter), nemlig
Sveve over byen. Fikk flasback fra Mere-DVDen under denne låten, men i motsetning til den konserten, så bommet ikke Lars Lillo med en millimeter på gitarsoloene denne gangen. En som aldri bommer med gitasoloene er Lundevall, som var i storslag gjennom hele konserten. Håkon Marius var forresten også med for anledningen, selv om Lars Lillo ikke helt greide å komme på hvorfor han var med.
Som nevnt i forrige innlegg, så ble det en real hitparade, men rekkefølgen sliter jeg med å huske. Publikum fikk i hvertfall teste sangstemmen sin på samtlige låter, bortsett fra
Livet er en liten dings,
Lykkelig fyr og
Tapetser, samt avslutningslåten og den splitter nye låten de spilte. Jeg er usikker på om tittelen på den nye låten ble nevnt, men den handlet ihvertfall om hvorfor deLillos, i motsetning til Raga Rockers, ikke kan gi seg nå. Vanskelig å gi en bedømmelse av låten etter å ha hørt den kun den ene gangen, innimellom alle hitene, men innholdet i låten kan man ihvertfall umulig mislike
Da det nærmet seg slutten ropte publikum intenst på
Hjernen er alene, og selvsagt fikk de servert låten som ble skrevet på et piano på hytten til familien Lillo-Stenberg i Kjerringvik, til tross for at det aldri har vært et piano på den hytten. Bortsett fra en liten del av publikum som tydeligvis har røtter til Kroa i Bø, så ropte resten på mere. Etter at Lundevall, Beckstrøm, Rune og Håkon Marius hadde gått av for siste gang, kom Lars Lillo tilbake med kassegitaren. Der jeg forventet
Klokken er mye nå, kom heller Lars sin hyllestlåt til sitt store forbilde. Overraskende å høre denne live, og ikke minst overraskende da låten etterhvert gikk over i
Old man. En verdig avslutning på en herlig konsert. Det er garantert ikke siste tur til Kjerringvik. Men neste gang tar jeg med penn og papir.