Skal vi se...
Kvelden starter med Axel Olsen, som leser fra
Så lenge det er tvil..., dvs han leser et par dL-tekster slik Odd Karsten Tveit, Yngve Håkensen og Sverre M. Fjelstad ville gjort det. Ganske morsomt, selv om vi hardcore fans jo så det ifjor på TÅVG-konsertene... Pussig med Sverre M, begynner jo å bli noen år siden han var på skjermen (ca samtidig med Suser?), så det sier vel litt om snittalder på publikum?
Lars Lillo var på scenen sammen med ham, og inn kommer Nystrøm med tre, fire sax'er rundt halsen. Inn kommer også Lasse Marhaug med div synth- og lydsamplingsgreier. Det blir tid for moderne samtidsmusikk (?), som etter hvert glir over i riffet til
Nå som vi alle er forskjellige. Vi er i gang...
Neste låt blir
Siste sommerferiedag, i form av en vals, med Thomas Dybdahl. Deilig! Deretter kommer Øystein P inn og overtar trommene. Som trommis blir jeg dermed lettere nostalgisk (skyldes nok også et par halvlitere). Inn kommer Einar Stokke (Jim Stärk) med kassegttar, og drar en fin versjon av
Knut. Deretter er det klart for det Lars Lillo forteller er låta de trodde skulle bli singelen fra plata. Egil har kommet inn, og supplerer med at det nok er først nå - når han synger den - at den blir singelmateriale... Og Egil synger
La la la slik Bare Egil Kan Det... Lillo spiller for øvrig piano til.
Så kommer Kristel Alsos inn, og begår en rolig, behagelig, og annerledes versjon av
Fugl i bur. Riktig så fint. Til å lydsette dette har selvsagt Lindstrøm kommet tilbake bak trommene. Og så et høydepunkt... DePress! Navnet som inspirerte Lars til å justere bandnavnet (de het vel The Lillos i 20 min) til
deLillos. Nesten hele dePress er på scenen, idet både Jørn Christensen og Andrej Nebb kommer inn. Et historisk øyeblikk. Jeg var egentlig ikke klar over at Nebb eksisterte lenger
, og litt ut i
Tøff i pyjamas er jeg i det minste fremdeles litt i villrede om hvilken planet han befinner seg på
Han greier vel ikke følge låta helt, og står i knestående syngende ned i gulvet det meste av låta. Skyldes vel at teksten er klistret opp på gulvet... Men uansett et humørfylt gjensyn med gutta i dePress! (ikke sjokkerende at Andrej ikke dukker opp igjen i finalen).
Stemningen har steget et par hakk nå, det virker som publikum koser seg. Og neste låt tar vel stemningen ytterligere opp. Haugen-brødrene entrer scenen, og drar i gang
Finnes det en kvinne i skikkelig Hellbillies-stil, med glitrende gitarspill. Stor stemning! (Lillo på piano igjen).
Tommy Tokyo kommer så, med
Livet er en liten dings. Her må jeg innrømme at halvlitrene krevde sitt, så dette ble kveldens buljongpar for meg (dvs jeg kjøpte ikke buljong, men løp et ærend). Muligens urettferdig mot hr Tokyo...
Ida Maria spretter inn på scenen med pilsen i hånda, og gjør en energisk versjon av
Hei jeg er tilbake. Like herlig er det å se Øystein Jevanord på plass (bak Øystein P's trommer). Min første dL konsert var russeluepåleggelse på Jordal Amfi 16. mai 87, og da med Jevanord på trommer... Så det var lenge siden sist!
Jevanord blir sittende også gjennom neste låt,
Mine øyne. Her kommer selveste Knutsen inn, alias Øystein Dolmen. Med ukulele. Han hadde bedt spesielt om å få synge nettopp denne, og hadde arrangert den i kjent&kjær Knutsen&Ludvigsen-stil. Selvsagt vellykket.
Fra det ene til det andre, fra barnemusikk til øs-pøs. Vi får
Johnny Fredrik med Lars Lønning (kjent fra Gartnerlosjen, Black Debbath etc etc). De kjører samme versjon som på Mere (Alex kunne ikke komme, sier Lars). Det låter ganske likt, og jeg syns det er ganske tøft. Paasche har kommet inn for å bidra med det nødvendige trøkket.
Så spankulerer Maria Mena inn... Lindstrøm sniker seg inn bak trommene, Lillo bak pianoet igjen, og jeg aner en rolig versjon av ett eller annet... Ganske riktig... Det er selvsagt
Suser avgårde som smyger seg ut av høyttalerne. Vakkert! Så, midt i alt det vakre og sarte, publikum lytter henført... så bare MÅ en eller annen APEKATT begynne å rope. Er det mulig?? Hva foregår i hodet på sånne?? F...i...helv... Lars Lillo gjør hysjetegn, det går heldigvis fort over uten å ødelegge for mye, og Maria løfter låta videre opp fra det rolige til mer trøkk gjennom siste halvdel. Fantastisk versjon.
Ikke mange låter igjen nå, tenker jeg i det Stein Torleif Bjella kommer inn og backingbandet deLillos drar igang
Min beibi dro av sted. På "Ålsk". Vi diskuterer, og er enige i at dette hørtes rett og slett helt ut som en ekte Bjella-låt. Fett.
Bjella drar av sted igjen, Lindstrøm likeså - inn med Jevanord. Han drar igang grooven fra
Full men pen. Dette blir kveldens siste låt, en slags
We are the world-avslutning med alle inn på scenen igjen (ikke hr Nebb, men). Selvsagt artig, og en fin avslutning på kvelden. Litt rart med en hel konsert uten noen Beckstrøm-numre... Men det rettes opp noe da
begge de to andre Larsene får synge på denne - for anledningen - avslutningshymnen.
Heldigvis er det ikke helt slutt, det er plass til ett ekstranummer. Lillo kommer inn igjen, forsøker seg litt frem, bestemmer seg, og ender opp på
Klokken er mye nå. Rune, Lars og Lars kommer inn, og låta avsluttes med full besetning. Perfekt finale!
Underveis har jeg truffet både Nilsegutt (med Søster) og Dag fra forumet, det var jo som vanlig hyggelig. Og Ludde avslører at de hadde arrangert alle låtene så de skulle passe til hver gjest. Imponerende, man skulle jo nesten tro at det var omvendt.
Alt i alt - ja, en super kveld, og en helt spesiell deLillos-opplevelse. We want more!