- Innlegg: 2
- Registrert: 20 Mar 2009, 16:43
21 Jan 2014, 22:30
Jeg har gått ut i boden igjen. Mellom ski og vinterdekk finner jeg det jeg leter etter: En papprull med gamle bandplakater. Flesteparten ble plukket ned fra vegger i Bergen en gang på slutten av 90-tallet, og varsler om kommende Motorpsycho-konserter på Garage. En bob hund-plakat har fått hard medfart, men lever fortsatt. The Smiths står fortsatt utenfor Salford Lads Club og stirrer likegyldig utfordrende på meg, og på en av de første konsertplakatene til deLillos er hele bandet med, inkludert favorittrommisen min, Øystein Jevanord.
Jeg har ikke sjans til å få opp noen av disse plakatene inne i huset. Aldri i livet. Det er ikke forenlig med god smak, lyder beskjeden jeg har fått. Dessuten trenger det ikke å se ut som det bor en femten år gammel musikknerd i huset. Men her ute i boden er alt sammen intakt. Her ute er ingenting glemt.
Heller ikke at jeg på et tidspunkt er en elleveårig speider i 2. Lillehammer tropp og sikkert har tenkt at greit nok, musikk er viktig, musikk er noe folk bryr seg om, enten det handler om at dere får lov til å arrangere Ti i skuddet i klasserommet eller at du er med nabogutten og ser ham tapetsere dukkehuset til søstera si med bilder av Joey Tempest. Klart musikk er kult.
Men denne kvelden, akkurat denne kvelden, på en dyvåt speiderleir på et skakk slette et sted i Sør-Gudbrandsdal krets, der noen av de litt eldre gutta i speidertroppen plutselig drar fram en batteridrevet kassettspiller og setter på kassett i hvit plast, kommer øyeblikket da du flytter blikket vekk fra kontinentet og ned på den hemmelige flekken utenfor kontinentalsokkelen; den lille øya du aldri har sett før – uansett hvor mange ganger du har fargelagt verdensdelene med tusj.
Det lille punktet du aldri har lagt merke til, rett og slett fordi du aldri har sett godt nok etter. Du har vært et barn, du har hatt andre ting å tenke på. Og du har aldri hørt musikk før, heller. Ikke slik, ikke på denne måten.
Og akkurat som du føler at du er det første mennesket som går i land på øya når øynene dine for første gang fester seg på den utydelige prikken i Sydishavet, er det som om denne musikken ikke har eksistert før du endelig ble oppmerksom på den.
Det er som om du ikke har eksistert før denne musikken ble oppmerksom på deg. Og du skjønner at du er det første mennesket på denne øya, og at du aldri mer vil kunne komme deg hjem igjen – at ingenting igjen kan komme til å bli det samme, for du har fått et språk; musikken trer fram – for første gang er det bakgrunnen som er diffus, ikke musikken.
Og du ser bort på de andre patruljemedlemmene i Gaupe, du ser bort på folka fra Bjørn og Oter, som også står og henger i området mellom teltet og utstyrskassa, de fleste av dem uten å skjønne noen ting, og du snur deg mot kassettspilleren igjen og smiler. Fordi du plutselig har skjønt at du aldri skal være et barn igjen.
Er det så stort? Husker du feil? Nei, du gjør ikke det. For det finnes øyeblikk og det finnes grenser, og dette er en av dem: Du skjønner at sangene som spilles handler om deg, at det er deg det handler om: Alt du skal oppleve. Alle erfaringer, alle følelser, alle steder og stemninger og problemer skal komme i. All glemsel, glede, smerte og villskap du skal føle.
Du skal aldri mer være alene.
Og du ser på bort på nabogutten, og dere ler begge to – men av helt forskjellige ting. Han ler fordi han som synger på låta høres så rar ut. Og du skjønner det, at du har skjønt noe stort: Det har begynt.
Hvis Arne kunne velge
et annet liv
Med et annerledes ansikt
i en annen tid
Så ville han sagt:
Tusen takk,
men jeg vet jo ikke hva jeg får
og dessuten har jeg videoapparat.
Kan du fatte og begripe hvor stort det er, det som har skjedd?
Og enda verre: Kommer du noen sinne til å komme tilbake igjen til en så ren glede som dette – til øyeblikket da du oppdager at du ikke er alene på øya, men at det finnes andre mennesker i verden også?
Jeg ruller sammen plakatene og legger dem fra meg igjen, ute av stand til å huske hva det var jeg kom hit for å hente. Sikkert noe skal med i barnehagen i morgen.
Og idet jeg slukker lyset og låser boden, kaster jeg et blikk på vinterdekkene som fortsatt henger på veggen der inne.
Faen som det regner ute. Jeg lurer på om det er i natt det begynner å snø.
*
Hentet fra http://www.forlagsliv.no/blog/2014/01/20/sangene-som-reddet-livet-ditt/. Publisert som en del av lanseringen av boken "Kjedet enebolig - Rapport fra provinsen" (Cappelen Damm, 2014)
Jeg har ikke sjans til å få opp noen av disse plakatene inne i huset. Aldri i livet. Det er ikke forenlig med god smak, lyder beskjeden jeg har fått. Dessuten trenger det ikke å se ut som det bor en femten år gammel musikknerd i huset. Men her ute i boden er alt sammen intakt. Her ute er ingenting glemt.
Heller ikke at jeg på et tidspunkt er en elleveårig speider i 2. Lillehammer tropp og sikkert har tenkt at greit nok, musikk er viktig, musikk er noe folk bryr seg om, enten det handler om at dere får lov til å arrangere Ti i skuddet i klasserommet eller at du er med nabogutten og ser ham tapetsere dukkehuset til søstera si med bilder av Joey Tempest. Klart musikk er kult.
Men denne kvelden, akkurat denne kvelden, på en dyvåt speiderleir på et skakk slette et sted i Sør-Gudbrandsdal krets, der noen av de litt eldre gutta i speidertroppen plutselig drar fram en batteridrevet kassettspiller og setter på kassett i hvit plast, kommer øyeblikket da du flytter blikket vekk fra kontinentet og ned på den hemmelige flekken utenfor kontinentalsokkelen; den lille øya du aldri har sett før – uansett hvor mange ganger du har fargelagt verdensdelene med tusj.
Det lille punktet du aldri har lagt merke til, rett og slett fordi du aldri har sett godt nok etter. Du har vært et barn, du har hatt andre ting å tenke på. Og du har aldri hørt musikk før, heller. Ikke slik, ikke på denne måten.
Og akkurat som du føler at du er det første mennesket som går i land på øya når øynene dine for første gang fester seg på den utydelige prikken i Sydishavet, er det som om denne musikken ikke har eksistert før du endelig ble oppmerksom på den.
Det er som om du ikke har eksistert før denne musikken ble oppmerksom på deg. Og du skjønner at du er det første mennesket på denne øya, og at du aldri mer vil kunne komme deg hjem igjen – at ingenting igjen kan komme til å bli det samme, for du har fått et språk; musikken trer fram – for første gang er det bakgrunnen som er diffus, ikke musikken.
Og du ser bort på de andre patruljemedlemmene i Gaupe, du ser bort på folka fra Bjørn og Oter, som også står og henger i området mellom teltet og utstyrskassa, de fleste av dem uten å skjønne noen ting, og du snur deg mot kassettspilleren igjen og smiler. Fordi du plutselig har skjønt at du aldri skal være et barn igjen.
Er det så stort? Husker du feil? Nei, du gjør ikke det. For det finnes øyeblikk og det finnes grenser, og dette er en av dem: Du skjønner at sangene som spilles handler om deg, at det er deg det handler om: Alt du skal oppleve. Alle erfaringer, alle følelser, alle steder og stemninger og problemer skal komme i. All glemsel, glede, smerte og villskap du skal føle.
Du skal aldri mer være alene.
Og du ser på bort på nabogutten, og dere ler begge to – men av helt forskjellige ting. Han ler fordi han som synger på låta høres så rar ut. Og du skjønner det, at du har skjønt noe stort: Det har begynt.
Hvis Arne kunne velge
et annet liv
Med et annerledes ansikt
i en annen tid
Så ville han sagt:
Tusen takk,
men jeg vet jo ikke hva jeg får
og dessuten har jeg videoapparat.
Kan du fatte og begripe hvor stort det er, det som har skjedd?
Og enda verre: Kommer du noen sinne til å komme tilbake igjen til en så ren glede som dette – til øyeblikket da du oppdager at du ikke er alene på øya, men at det finnes andre mennesker i verden også?
Jeg ruller sammen plakatene og legger dem fra meg igjen, ute av stand til å huske hva det var jeg kom hit for å hente. Sikkert noe skal med i barnehagen i morgen.
Og idet jeg slukker lyset og låser boden, kaster jeg et blikk på vinterdekkene som fortsatt henger på veggen der inne.
Faen som det regner ute. Jeg lurer på om det er i natt det begynner å snø.
*
Hentet fra http://www.forlagsliv.no/blog/2014/01/20/sangene-som-reddet-livet-ditt/. Publisert som en del av lanseringen av boken "Kjedet enebolig - Rapport fra provinsen" (Cappelen Damm, 2014)
