
Jeg har bare lørdagens CD jeg da, (foreløpig

Etter noen gjennomhøringer synes jeg følgende: Gjennom å begrense antall låter til 10 (nye) får vi et mer fokusert album, dvs vi slipper de mindre interessante kuttene. Jeg synes det er mange GODE låter her, og bandet viser stadig stigende form! Vil påstå at dette er den beste utgivelsen på lenge!!
Dette, sammen med svært vellykkede bidrag fra ikke minst Live Roggen og Håkon Marius Pettersen (hør f.eks på "Din planet", for en stemme, for en synth!) pluss den særegne stemningen liveopptaket skaper gir plata en ekstra dimensjon for min del.
Ellers, fler som synes at "Søt og svensk" har et snev av Neil Young over seg? At "Hva er problemet" har et litt Beatlesk preg innimellom og at den repeterende gitaren i starten av "La meg forgylle.." får tankene i retning DePress...???
Eller er det bare min hjerne som er alene om dette...
Vel, jeg slår bare fast at den gode følelsen fra Rockefeller har holdt seg etter å ha hørt albumet hjemme. Ikke bare gull da, men fritt for gråstein! Siste halvdel av plata er hakket hvassere for min del.
Spennende å høre hva dere andre mener!

Øystein