|
Har lyst til å dele min Norwegian Wood-kveld med dere, eller i hvert fall første del av den, slik jeg husker den.
Først - kveldens settliste ble som følger (album og utgivelsesår i parantes):
- Langfredag i Aarhus (Neste Sommer, 1993)
- Lille Måltrost (Alf Prøysen/Finn Ludt, spilt inn av LLS på Synger Prøysen, 2006)
- Bysommer (Lillebjørn Nielsen, fra Oslo 3, 1979)
- Hold På En Venn (Huskeglemme, 2009)
- Glemte Minner (Neste Sommer, 1993)
- Film (Midt i Begynnelsen, 2002)
- Suser Avgårde (Suser Avgårde, 1986)
- Go Down Easy (John Martyn - fra Solid Air, 1972)
- Frognerbadet (Varme Mennesker, 1994)
- Hjernen Er Alene (Hjernen Er Alene, 1989)
- Vår (Hjernen Er Alene, 1989)
- Norwegian Wood (Beatles, fra Rubber Soul, 1965)
Publikum
sitter ennå bedagelig henslengt i gressbakken og nyter det man får
kjøpt i plastglass. I det klokken passerer syv, kommer Lars ruslende
inn på scenen. Ikler seg kassegitaren, og drar i gang en lett
gjenkjennelig intro. Kveldens første låt blir Langfredag i Aarhus,
i en helt grei og rett frem versjon. ”Nok en deilig dag i dag…”, jo da,
det skal det nok bli. Vi har jo store forventninger. Neil og Lars.
Eller kanskje Lars og Neil? Jeg tar meg i å følge litt ekstra med i
ytterkantene og bakerst på scenen. Ser etter en eldre herremann i
tømmerskjorte. Hvem vet hva kvelden bringer...
Neste sang ut er en nydelig versjon av Lille Måltrost.
Veldig vakkert og ømt, faktisk blant en av kveldens fineste. Stemningen
er satt. Inn kommer kveldens backingband, bestående av saksofon
(Rolf-Erik Nystrøm) og trekkspill (Frode Haltli). For å gjøre det hele
til noe spesielt, iflg Lars. Og Bysommer,
låt nr tre, blir et bevis på nettopp det, syns jeg. Et av kveldens
høydepunkt! (Jada, jeg vet at jeg akkurat har sagt det). Saksofonen
puster rustent, trekkspillet ligger der forsiktig og fyller ut, og
sammen skaper de en herlig sløy feeling som kler låta bra. Får meg til
å tenke på varme sommerkvelder. Og jeg som satt på nettopp
Herregårdskroa før konserten. Selvsagt. Mmm… kan man noen steder bedre
ha det enn i Frognerbadet… Selv om låta presenteres som litt ukorrekt i
forhold til tid på året, er akkurat dét enkelt å tilgi. Jeg syns godt
vi kan si det er sommer nå, tenker jeg, mens en sverm av hvite dunete
frø suser gjennom luften. Duften av hegg og syrin...
Deretter drar gutta i gang en av de nye klassikerne (?) fra siste skive – Hold På En Venn.
Funker veldig bra – stemningen er fremdeles temmelig behagelig og
tilbakelent, bidragene fra trekkspillet passer godt inn. Lars er
takknemmelig, og røper tittelen på neste låt før introen – Glemte Minner.
Her får vi en spesiell versjon tilpasset kveldens besetning. Fremdeles
i rolig og følsomt tempo. Kult og annerledes. Så blir det bittelitt mer
trøkk, hvis man kan si det, Lars har skiftet til piano, og drar
kveldens for meg mest uventede låt - Film.
Flere år siden han har spilt den, sier han, plutselig bestemt rett før
konserten. Jeg håper han blir sittende ved pioanoet litt, og det gjør
han. Da vet vi jo hva vi pleier å få. Nettopp. Akkordene til Suser Avgårde
strømmer ut av høyttalerne. Den rolige og utrolig vakre varianten fra
Oslo-plata du vet. Her er det bare å lukke øynene og la tankene vandre.
Fete bassakkorder på pianoet. Slepen saksofon og vibrerende
trekkspilltoner tryller frem deilige lydbilder… Må innrømme at jeg
faktisk blir litt rørt, så fint er det! (Dette er vel sånn som skjer
når man passerer førti). En fantastisk deilig versjon. Takk!
Neste låt er en hyllest til nylig avdøde John Martyn, Go Down Easy,
og også den glir fint og fløyelsmykt inn i kvelden. Jeg aner nå en
andektighet blant publikum (Det kan da ikke bare være meg? Som er
andektig, altså). Saks og trekkspill byr på fint samspill, de utfyller
hverandre godt, gjør de. Og deretter, nærmest som vanlig – Frognerbadet. Historien om klokka som ikke snurrer lenger, og åttitallsfenomenet toppløse mødre.
Hehe. En kompis kommenterer ordet ”badevaktinnen” med et skjevt smil.
Det slår meg at jeg liksom ikke har tenkt over akkurat det ordet før.
Du vet, hun som har en rompe som vrikker. Selv om jeg nå har fulgt
deLillos mer enn 20 år (herregud), kan jeg altså plutselig på en dag
som denne legge merke til nyanser og ord jeg ikke har lagt merke til
før… Selv om jeg har hørt dem hundrevis av ganger. Hm…
Versjonen av Frognerbadet blir litt fransk-cabaret-inspirert med kveldens komp, og dette kommer til tider enda mer til uttrykk i kveldens versjon av Hjernen Er Alene.
Her trekkes publikum (som vanlig) inn i allsang, og det var kanskje på
tide å få litt liv før det ble alt for behagelig. Publikum sitter
forresten fremdeles lett henslengt, men klapper og synger nå villig
med. Stemningen stiger.
Lars uttrykker nok en gang
takknemmelighet, og inviterer inn ”noen venner han har tatt vare på”.
Inn kommer resten av deLillos. Og publikum reiser seg!! Lars F med
mandolinen sin, Ludde med akustisk gitar. Rune setter seg ved pianoet.
Jeg gjetter på at nå får vi Uskyldig, men det er selvsagt Vår som kommer, og publikum synger like selvfølgelig med. Vi får vakker mandolinsolo og mye lalala.
Men
det er ikke slutt med det. Inn kommer nemlig enda flere gode venner,
nærmere bestemt hele Young Neils pluss to (veldig flinke)kordamer.
Plutselig er det 11 personer på scenen. Først får vi en kort urpremiere
på Dino Dino Saurus, (hvis
den har et navn, da…) teksten har Lars’ sønn laget. ”Ååh lang hals…”,
osv, hehe. Jeg tenker at det må være fint for Lars å stå der i midten,
på scenen i Frognerbadet, med sin musikalske venner rundt seg... Jeg
håper han rekker å nyte dette. Sammen skaper de en Grand Finale med en
anthem-versjon av Norwegian Wood.
Måtte jo komme, sånn i anledning kvelden. Vakre vokalharmonier. Det
hele blir virkelig en verdig avslutning på en time som var alt for kort
til time å være. Avslutningen gir nesten inntrykk av å være et farvel,
en slags siste gang, men det er nok bare stemningen som tar meg. For
det skal vi selvsagt ikke ha noe av. Kom tilbake! Vi tar i mot flere
ganger, vi.
Og Lars er ikke større enn at han avslutter sin konsert med å si – Nå begynner det snart!
PS.
Neil kom ikke innom før senere på kvelden. Og Lars kom ikke innom Neil.
Men hva gjør vel det, selv om jeg jo lurer litt på hvorfor ikke… Neils
del av kvelden var forresten heller ikke så verst. Men det kan vi
snakkes om en annen gang. Skrevet av Bjørn Ivar. PS: Se bilder fra konserten i Fotoalbumet.
|
Var bare ikke helt