Hør intervju i Nitimen her.

Svaberg, sjø, feststemte mennesker, yrende liv på Fornet; Velkommen til Kjerringvikfestivalen 2009!

Værgudene virket ikke helt i godlune tidlig på dagen, og det kunne virke som om folk var noe avventende på grunn av dette – klokka 22 var det enda ikke blitt noen videre trengsel foran ølserveringen.

Men plutselig eksploderte det – som alltid. Mennesker strømmet på, og tok nok sjansen på at Kjerringvik atter en gang skulle velsigne festivalen med godt vær.

Tidligere på dagen hadde Bekkevoll & The Hummingbirds, Barber Shop Maintenance, Bob Band, Ingrid Olava, Sigrun And The Kitchen Band, og Jazzy Sassy Frankfurter spilt. Mens jeg så at køen foran ølserveringen ble større og større, kunne jeg høre Norske Byggeklosser på sedvanlig rocka vis i bakgrunnen, som siste band ut før hovedattraksjonen.

Med ett følte jeg meg atter en gang veldig heldig og privilegert som en gang for mange år siden reiste til Kjerringvik den siste helga i Juli for første gang. Årsaken til årlig gjentakelse, ligger i stemning og atmosfære stedet innehar. Og de som snart var klare til å entre scenen, er også i aller høyeste grad for min del med på å komplettere både følelsene og stemningen rundt denne fantastiske rammen ute i havgapet.

Vel, klokken begynner å bli ganske mye nå, så ølservering får være ølservering. Føtter og ben i skjønn forening frakter oss bort til scenen, hvor kveldens udiskutable høydepunkt skal finne sted om få minutter.

Gaveesken åpnes på genialt vis, slik at vi kan nyte Racerbåt allerede fra første akkord. En av klassikerne som passer spesielt godt i Kjerringvik. Og – mens stemningen i denne fortreffelige låten formidles til oss alle sammen – bryter skylaget opp. DER var Kjerringvik-været på plass også! Festivalen i fjor bød på noe som kanskje kan karakteriseres som det beste været festivalen noensinne har opplevd. Men med det drittværet som tidvis hadde vært den siste tiden, var jeg og mange med meg i år fornøyd med oppholdsvær. Man kan tross alt ikke være like heldig hver gang. Eller?

Joda, gutta på scenen hadde i alle fall bestemt seg for at de skulle gi sitt for å få oss til å være heldige som var tilstede denne kvelden i Kjerringvik!

Beckstrøm fremfører en flott versjon av Uten deg, før vi hopper rett på allsangen sammen med Tøff i pysjamas.

Som ivrig og trofast stamgjest på Kjerringvikfestivalen, var det en stemme inni hodet mitt som allerede nå slo fast at vi denne kvelden kom til å få servert en spektakulær konsertopplevelse.

Lars Lillo spør om alle sitter fornuftig på svaberget, før han drar i gang Huskeglemme, fra det siste albumet med samme navn. En groovy og god presentasjon av denne sangen, før vi får presentert S’il vous plait – som for øvrig er skrevet av faren til Lars Lillo; Per Lillo-Stenberg, i anledning norsk Melodi Grand Prix i 1961. Dernest deklareres det fra scenen at vi skal over fra en trist historie til en annen; Beckstrøms herlige Balladen om Kåre & Nelly. Jeg har aldri vært noen fan av måker, kanskje denne sangen er en del av årsaken til nettopp dette?

Vel, jeg kommer meg unormalt rakst over min egen avsmak for måker idet den helt fantastiske Sveve over byen kiler både trommehinner og stemmebånd på en særdeles god måte. Ett av høydepunktene for min egen del, er gitarsamspillet mellom Lars Lillo og Lundevall på nettopp denne sangen. I løpet av de nesten 10 flotte minuttene denne sangen varte i kveld, er jeg fra hjerterota kjempetakknemlig for at Lundevall er tilbake i bandet etter en liten pause med kun 85-trioen. Det overbringes også en personlig hilsen fra Lundevall om at han synes det er helt fantastisk å være tilbake på scenen med resten av gjengen – og at han ikke har hatt det SÅ gøy på veldig lenge!

Arne får æren av å overta, før Hold på en venn lager en veldig koselig stemning blant publikum. Jeg merker meg nå – etter at to sanger fra det nyeste albumet er spilt – at publikum i større grad enn på lenge er med på de nyeste sangene også. Dette må være gøyalt både for publikum og band.

Så er det litt stemmetrøbbel og lydkluss med gitarene, før publikum tar helt av til sangen Ut og Min beibi dro av sted – begge som vanlig fremført på en upåklagelig måte.

Mer gitartrøbbel, og Håvard Hernes stresser for å få ting på stell. Det vil seg til slutt, og neste sang ut er Flink, med gjesteopptreden av Ingrid Olava. Lydtrøbbelet gav i alle fall publikum muligheten til å puste litt innimellom disse tre allsangfavorittene!

Høsten er ikke her riktig enda, men like sikkert som døden, er det at høsten kommer. Slik sett kan vel Dynamo passe i de fleste sammenhenger. En sang som jeg personlig har fått et veldig godt forhold til, og som også er å finne på den siste plata.

Nei ikke gjør det fremføres på sedvanlig vis av Lars Lillo som kapellmester fra pianoet, før Beckstrøm får enda en herlig og god opptreden med Nittenåttifire.

Og så går vi over til selve definisjonen på hva Kjerringvik handler om på disse flotte dagene;

Å ligge på et svaberg og bare være til
Og kjenne solen varme i en luft som er så mild
Det er hva jeg kaller en smak av honning
Å vite at man ikke har behov for noen ting
Nei bare kjenne gleden for alt som er omkring
Det er hva jeg kaller en smak av honning

Dernest definisjonen som omhandler den mer mørke siden, hvor ingen steder lenger er trygt og godt;

Jeg går ut av huset
Jeg går ned mot havet
Jeg hører ingenting
Naturen står stille
Men trærne krymper
Og havet det tørkes bort
Selv om jeg går og går
Så kommer jeg ikke nærmere 

Jeg snur og ser tilbake
Huset er fullt av mennesker
Jeg løper ned mot klippene
Men havet er forsvunnet
Jeg roper hjelp
Selv om jeg vet
At ingen vil høre meg

Til de mindre årvåkne, skal det tillegges at dette selvfølgelig er fra låta Hjernen er alene, gitt ut i 1989 på albumet med samme navn.

Gutta går av scenen et øyeblikk. I løpet av kort tid hører vi elektrisk gitar – og Lundevall står plutselig oppe på svaberget med gitaren og drar en solo – før et velkjent gitarriff sprenger stemningen i taket som en indikasjon på at vi nå får servert historien om Kokken Tor.

De går rett over i Suser av gårde alle mann når historiefortellingen om kokken er ferdig, og stemningen blir naturlig nok ikke noe mindre av den grunn.

Jeg ser på klokka, og må brått innse at det snart er på tide å begynne å glede seg til neste år.

Derfor blir jeg veldig glad når konserten avrundes med nettopp invitasjonen om å ta turen også Neste sommer.

Har lyst til å dele min Norwegian Wood-kveld med dere, eller i hvert fall første del av den, slik jeg husker den.
Først - kveldens settliste ble som følger (album og utgivelsesår i parantes):

- Langfredag i Aarhus (Neste Sommer, 1993)
- Lille Måltrost (Alf Prøysen/Finn Ludt, spilt inn av LLS på Synger Prøysen, 2006)
- Bysommer (Lillebjørn Nielsen, fra Oslo 3, 1979)
- Hold På En Venn (Huskeglemme, 2009)
- Glemte Minner (Neste Sommer, 1993)
- Film (Midt i Begynnelsen, 2002)
- Suser Avgårde (Suser Avgårde, 1986)
- Go Down Easy (John Martyn - fra Solid Air, 1972)
- Frognerbadet (Varme Mennesker, 1994)
- Hjernen Er Alene (Hjernen Er Alene, 1989)
- Vår (Hjernen Er Alene, 1989)
- Norwegian Wood (Beatles, fra Rubber Soul, 1965)

Publikum sitter ennå bedagelig henslengt i gressbakken og nyter det man får kjøpt i plastglass. I det klokken passerer syv, kommer Lars ruslende inn på scenen. Ikler seg kassegitaren, og drar i gang en lett gjenkjennelig intro. Kveldens første låt blir Langfredag i Aarhus, i en helt grei og rett frem versjon. ”Nok en deilig dag i dag…”, jo da, det skal det nok bli. Vi har jo store forventninger. Neil og Lars. Eller kanskje Lars og Neil? Jeg tar meg i å følge litt ekstra med i ytterkantene og bakerst på scenen. Ser etter en eldre herremann i tømmerskjorte. Hvem vet hva kvelden bringer...

Neste sang ut er en nydelig versjon av Lille Måltrost. Veldig vakkert og ømt, faktisk blant en av kveldens fineste. Stemningen er satt. Inn kommer kveldens backingband, bestående av saksofon (Rolf-Erik Nystrøm) og trekkspill (Frode Haltli). For å gjøre det hele til noe spesielt, iflg Lars. Og Bysommer, låt nr tre, blir et bevis på nettopp det, syns jeg. Et av kveldens høydepunkt! (Jada, jeg vet at jeg akkurat har sagt det). Saksofonen puster rustent, trekkspillet ligger der forsiktig og fyller ut, og sammen skaper de en herlig sløy feeling som kler låta bra. Får meg til å tenke på varme sommerkvelder. Og jeg som satt på nettopp Herregårdskroa før konserten. Selvsagt. Mmm… kan man noen steder bedre ha det enn i Frognerbadet… Selv om låta presenteres som litt ukorrekt i forhold til tid på året, er akkurat dét enkelt å tilgi. Jeg syns godt vi kan si det er sommer nå, tenker jeg, mens en sverm av hvite dunete frø suser gjennom luften. Duften av hegg og syrin...

Deretter drar gutta i gang en av de nye klassikerne (?) fra siste skive – Hold På En Venn. Funker veldig bra – stemningen er fremdeles temmelig behagelig og tilbakelent, bidragene fra trekkspillet passer godt inn. Lars er takknemmelig, og røper tittelen på neste låt før introen – Glemte Minner. Her får vi en spesiell versjon tilpasset kveldens besetning. Fremdeles i rolig og følsomt tempo. Kult og annerledes. Så blir det bittelitt mer trøkk, hvis man kan si det, Lars har skiftet til piano, og drar kveldens for meg mest uventede låt - Film. Flere år siden han har spilt den, sier han, plutselig bestemt rett før konserten. Jeg håper han blir sittende ved pioanoet litt, og det gjør han. Da vet vi jo hva vi pleier å få. Nettopp. Akkordene til Suser Avgårde strømmer ut av høyttalerne. Den rolige og utrolig vakre varianten fra Oslo-plata du vet. Her er det bare å lukke øynene og la tankene vandre. Fete bassakkorder på pianoet. Slepen saksofon og vibrerende trekkspilltoner tryller frem deilige lydbilder… Må innrømme at jeg faktisk blir litt rørt, så fint er det! (Dette er vel sånn som skjer når man passerer førti). En fantastisk deilig versjon. Takk!

Neste låt er en hyllest til nylig avdøde John Martyn, Go Down Easy, og også den glir fint og fløyelsmykt inn i kvelden. Jeg aner nå en andektighet blant publikum (Det kan da ikke bare være meg? Som er andektig, altså). Saks og trekkspill byr på fint samspill, de utfyller hverandre godt, gjør de. Og deretter, nærmest som vanlig – Frognerbadet. Historien om klokka som ikke snurrer lenger, og åttitallsfenomenet toppløse mødre. Hehe. En kompis kommenterer ordet ”badevaktinnen” med et skjevt smil. Det slår meg at jeg liksom ikke har tenkt over akkurat det ordet før. Du vet, hun som har en rompe som vrikker. Selv om jeg nå har fulgt deLillos mer enn 20 år (herregud), kan jeg altså plutselig på en dag som denne legge merke til nyanser og ord jeg ikke har lagt merke til før… Selv om jeg har hørt dem hundrevis av ganger. Hm…

Versjonen av Frognerbadet blir litt fransk-cabaret-inspirert med kveldens komp, og dette kommer til tider enda mer til uttrykk i kveldens versjon av Hjernen Er Alene. Her trekkes publikum (som vanlig) inn i allsang, og det var kanskje på tide å få litt liv før det ble alt for behagelig. Publikum sitter forresten fremdeles lett henslengt, men klapper og synger nå villig med. Stemningen stiger.

Lars uttrykker nok en gang takknemmelighet, og inviterer inn ”noen venner han har tatt vare på”. Inn kommer resten av deLillos. Og publikum reiser seg!! Lars F med mandolinen sin, Ludde med akustisk gitar. Rune setter seg ved pianoet. Jeg gjetter på at nå får vi Uskyldig, men det er selvsagt Vår som kommer, og publikum synger like selvfølgelig med. Vi får vakker mandolinsolo og mye lalala.

Men det er ikke slutt med det. Inn kommer nemlig enda flere gode venner, nærmere bestemt hele Young Neils pluss to (veldig flinke)kordamer. Plutselig er det 11 personer på scenen. Først får vi en kort urpremiere på Dino Dino Saurus, (hvis den har et navn, da…) teksten har Lars’ sønn laget. ”Ååh lang hals…”, osv, hehe. Jeg tenker at det må være fint for Lars å stå der i midten, på scenen i Frognerbadet, med sin musikalske venner rundt seg... Jeg håper han rekker å nyte dette. Sammen skaper de en Grand Finale med en anthem-versjon av Norwegian Wood. Måtte jo komme, sånn i anledning kvelden. Vakre vokalharmonier. Det hele blir virkelig en verdig avslutning på en time som var alt for kort til time å være. Avslutningen gir nesten inntrykk av å være et farvel, en slags siste gang, men det er nok bare stemningen som tar meg. For det skal vi selvsagt ikke ha noe av. Kom tilbake! Vi tar i mot flere ganger, vi.

Og Lars er ikke større enn at han avslutter sin konsert med å si – Nå begynner det snart!

PS. Neil kom ikke innom før senere på kvelden. Og Lars kom ikke innom Neil. Men hva gjør vel det, selv om jeg jo lurer litt på hvorfor ikke… Neils del av kvelden var forresten heller ikke så verst. Men det kan vi snakkes om en annen gang.

Skrevet av Bjørn Ivar.

PS: Se bilder fra konserten i Fotoalbumet.

Diverse artikler fra konserten:

Aftenposten
Akersposten
Dagbladet
Dagsavisen
Lokalavisen Frogner - St. Hanshaugen 
Nettavisen
NRK (bildeserie)
VG

Neil Young (63) skal spille på Norwegian Wood, som det absolutte hovednavn på den attende utgaven av rockefestivalen i Oslo.

Før ham skal Lars Lillo-Stenberg (46) spille. Det blir idol og storfan på samme scene.

- Frognerbadet og Norwegian Wood er jo veldig spesielt og lokalt for meg, som bor på Frogner og har spilt der mange ganger. Og en sterkere følelse av å få Neil Young «hjem» til seg, kan jeg vel ikke kreve, sier Lillo-Stenberg.

Åtte år.

Samtidig som han jobber intenst med fullføringen av et gitarbokprosjekt sammen med «deLillosene» Lars Beckstrøm og Lars Lundevall, planlegger han nå også konserten som «oppvarmer» for sin aller største musikalske helt.

En artist Lillo-Stenberg har fulgt meget tett siden han dukket opp i livet til unge Lars da han var åtte år, i 1970, og til nå har sett fjorten konserter med siden 1976.

Lars Lillo-Stenberg på trappa hjemme på Frogner.

- Det er vel naturlig at mange spør og tyr til meg nå, selv om det strengt tatt er Neil som er mannen dette handler om. Men jeg har jo snyltet på ham i mange år, så jeg får vel gjøre mitt, sier Lillo-Stenberg.

På konserten torsdag skal han holde seg unna låter av hovedpersonen, men spille materiale fra både deLillos, egne soloplater og kanskje noen coveroverraskelser.

Med seg på scenen vil han ha trekkspiller Frode Haltli og saksofonist Rolf-Erik Nystrøm, så det musikalske uttrykket vil bli nokså annerledes enn hva man er vant til fra denne kanten.

På scenen?

Selv har ikke Lillo-Stenberg noen særlig tro på at Neil Young vil se ham spille, men hva hvis sjefen selv kaller ham inn på scenen under sin konsert etterpå?

- Ja, det ville jo vært nokså spesielt. Kjenner at jeg faktisk blir litt anspent allerede. Han er ellers en kjent tilhenger av intime scener, så Frognerbadet bør passe ham fint.

Lillo-Stenberg har møtt Young flere ganger tidligere, både hjemme og backstage, og da canadieren avlyste sin opptreden i Frognerbadet i 1997 fordi han skar seg i (gitar)fingeren én uke før, steppet Lillo-Stenbergs tributeband Young Neils rett inn.

Og både før og etter har Neil Young spilt konserter med en T-skjorte med «Young Neils» på brystet.

- Han husker nok hvem jeg er, hvis han blir minnet på det. Ellers finnes det jo mange tributeband som oss der ute, så han har nok et ganske avslappet forhold til akkurat den biten, sier Lillo-Stenberg.

Utopi.

Den etablerte deLillos-frontmannen plukket selv opp gitaren i 1975, fem år etter at han oppdaget Neil Young. Da var akustiske låter fra idolet det naturlige sted å starte.

- Jeg prøvde å strekke meg etter det han gjorde, uten å få det til, selvfølgelig. Låten «Tell Me Why» ble en av de første jeg lærte meg å spille.

Senere møtte han gitarist Jørn Christensen, og ble innført i den elektriske siden av helten. Sammen knakk de koden for å kopiere låtene, og har siden spilt Young-låter alene og på scener i kanskje tredve år.

- Det er litt merkelig, men jeg har en vag fornemmelse av at jeg en gang som 12-åring sto ved sklien i Frognerbadet og hørte på suset fra bekken som renner ved siden av. Da fikk jeg en følelse av at det måtte vært der historien i låten «Down By The River» skjedde. Og da se for seg at Neil Young en dag skulle spille på en scene akkurat samme sted, var jo ren utopi, sier Lars Lillo-Stenberg.

Men torsdag kveld skjer det.

Av Robert Gjestad
Aftenposten, 09.06.2009